Forfatter

Klikk her for å lese anmeldelsen på avisens egne nettsider

Klassekampen anmelder «Der savannen ender»:


«Der savannen ender» er en tett, plotdrevet roman om et gisseldrama som går på tverke.

Solnedgang i Sør-Sudan


Der savannen ender
Hvorfor skildres Afrika kronisk som Det mørke kontinent, når et afrikansk land i snitt mottar ti ganger mer lys enn et middels nordeuropeisk, spurte Øivind Berg i diktsamlingen «Nede Fortelling». Poenget rant meg i hu under lesningen av Gunnar Kopperuds nye bok, som utspiller seg i Sør-Sudan. Sjelden har jeg støtt på flere fordomsfulle, stereotype framstillinger av afrikansk mørke enn i denne boka (Joseph Conrad iberegnet). Og nettopp derfor er dette en god bok, skulle det vise seg.

«Der savannen ender» er en tett, plottdrevet roman om et gisseldrama som går på tverke, fortalt gjennom tre skiftende synsvinkler: familien Ødegård fra Jevnaker, som bortføres av en lokal somalisk militsgruppe; Markus, en desillusjonert krigsreporter med kontakter i den sudanske opprørsbevegelsen, som får i oppdrag å lete opp familien; og Dimitrios Dimitrios, innehaver av overnattingsstedet Ding-a-ding, der alle trådene samler seg, langt ute på en savanne nær den kenyanske grensen.

Kopperud har bakgrunn som krigsreporter, og det er mye bitter, solbrent livserfaring å spore her. Markus’ kallenavn blant opprørssoldatene klinger med fra Kopperuds debut i 1996 – «Den hvite apen» - og de som har fulgt forfatterskapet tett vil sikkert finne flere gjenkjennelige spor.

Kopperud skildrer godt maktesløsheten i en gisselsituasjon, der familiemedlemmer dras fra hverandre, og en far liggende i fosterstilling svikter mest av alle (det finnes det også en god grunn til. Erik Ødegård, ingeniør hos Scanconsult, har rotet seg langt bortenfor vestlige spilleregler). Bakerst i kulissene spøker israelske og kinesiske landoppkjøpere, uten at dette utbroderes i noen detalj.

Minst overbevisende er muligens beskrivelsen av de nyankomne norskingene – barna fingrer med Ipader og spør etter sikkerhetsbelte, og det afrikanske sjokket er ikke akkurat underspilt: «Lukten og lyden av den afrikanske landsbygda veltet plutselig inn i bilen – lukten av kompost, bål og stekt mat, lyden av sikader, geiter og ropende kvinner. Lene gispet og tok seg for munn og nese, barna i baksetet skvatt.»

Bokas sterke kjerne er Dimitrios, en gammel gresk gris i livets solnedgang, som styrer et lite, smuldrende imperium sammen med sine tre unge koner, Leyla, Fidelis og M’Binje. En pragmatisk forretningsmann (våpen- og menneskesmugling m.m.) som har lært seg å manøvrere mellom skiftende opprørsbevegelser, full av velprøvde triks: Under forsetet i bilen har han to bokser, en legeveske og en katolsk messehagel, begge skaffet under et granatangrep under krigen i 1975 (salve og røkelse: se på det som surdeig. Spar litt av det gamle og bland det med noe nytt).

Med denne stemmen kan Kopperud snakke rett ut om det meste: sudanesere, somaliere, libanesere, armenere, FN-utsendinger, UD-kvinner – og europeisk innvandringspolitikk (gisseltakernes krav er ett tusen forhåndsinnvilgede asylsøknader til Norge).

Natta er mørk rundt ekvator, den kommer raskt, og gatelysene er få. Og er du hvit, ja, så er du hvit. Dette er tilsynelatende ingen kultursensitiv bok, men så skjer det noe rart: De afrikanske personene er bipersoner i boka, ja visst, men det er de som vet, de som forstår. Europeerne famler rundt i blinde, eller ender opp som desillusjonerte vrak. Og hvis du er ute etter å forstå hvordan den hvite mann (og kvinne) egentlig ser ut i det afrikanske nattemørket, kan reisen begynne her.


Tollef Mjaugedal, Klassekampen